1 Innledning

I Norge forvaltes sjøvandrende laksefisk på bestandsnivå. Estimering av gytebestandsstørrelse er en sentral parameter for norsk lakseforvaltning, og danner grunnlaget for årlige vurderinger omkring høstingspotensial og vernebehov. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning gjennomfører en årlig gjennomgang av vassdragene og gir råd om beskatning i de ulike vassdrag til Miljødirektoratet. Antallet av laks som hvert år kommer inn til kysten av Norge og opp i våre vassdrag, er mer enn halvert siden 1980-tallet. Antallet laks som gyter i elvene er likevel flere nå enn på 1980-talllet, selv om det høstbare overskuddet er redusert. At antallet gytefisk har økt selv om færre laks kommer opp i våre elver, beror på at innskrenkinger i fisketider og reduksjon av fiske i elv og sjø har kompensert for tilbakegangen (Anonym 2019). Bestandssituasjonen hos sjøørret har også vist en negativ trend over store deler av landet. Påvirkninger fra akvakulturnæringen står for de største negative påvirkningen på sjøørret bestandene, men også faktorer som blant annet landbruk, vannkraft og urbanisering fører i stor grad til reduksjon i leveområder og egnet habitat for sjøørretbestandene (Anonym 2019b. Bergan & Solem 2018). Data fra bestandsovervåkning av laks og sjøørret i elver bidrar i stor grad bidra til kunnskap om norske laks- og sjøørretbestander, og er vesentlig for å kunne opprettholde en kunnskapsbasert forvaltning av de ulike bestandene.

Estimat av gytebestandsstørrelser foregår på flere måter, deriblant drivtelling, lysfiske og videoovervåking.

2 Metode

I all hovedsak gjennomføres overvåkingen av gytebestandstørrelser av laks og sjøørret ved drivtellinger i de ulike vassdragene. I mindre vassdrag der drivtelling ikke vil gi gode resultater gjennomføres det tellinger ved hjelp av lys på kveldstid (lysfiske). I noen vassdrag gjennomføres det også videoregistreringer eller tellinger i trapper. Alle data fra de ulike tellemetodene er implementert i de årlige rapportene fra prosjektet.

I forbindelse med de praktiske undersøkelsene vil hver elv deles inn i hensiktsmessige soner. Disse sonene er satt ut fra den enkelte institusjons behov for oppløsning på sine data, og for å kunne visualisere fordelingen av fisk i elvestrengen. I denne rapporten er det imidlertid ikke gitt en fullstendig oversikt over alle soner som inngår i de ulike vassdragene. Det er heller lagt vekt på å visualisere hvilke strekninger som er undersøkt i hvert vassdrag. I de ulike institusjoners arkiv finnes imidlertid finnes en mer detaljert oversikt, der vassdragene er delt opp i soner. Det er dermed mulig å beskrive romlig fordeling av gytefisk og dermed rogndeponering i ulike deler av elvestrengen, men dette er ikke en del av oppdraget gitt av Miljødirektoratet.

All fisk som observeres i forbindelse med bestandsovervåkingen klassifiseres etter størrelse i tråd med norsk standard (Anonym 2015). For laks benyttes kategoriene smålaks (< 3 kg), mellomlaks (3-7 kg) og storlaks (> 7 kg). Disse størrelseskategoriene samsvarer som oftest med sjøalder hos laks (1, 2 og 3 sjøvintre). Sjøørret deles i gruppene < 1 kg (umodne/modne), 1-3 kg, 3-5 kg og > 5 kg. Sjørøye deles inn i størrelseskategoriene mindre enn eller større enn 0,5 kg. Det kreves erfaring med undervannsobservasjoner for presise registreringer av art, kjønn og størrelse av fisk som i stor grad kan opptre i mindre eller større grupper. Under feltarbeid er det derfor avgjørende at det blir benyttet personell fra fagmiljøer som har tilstrekkelig erfaring med fisketellinger i elver, for å kunne gi et best mulig bestandsestimat.

2.1 Drivtellinger

Drivtelling er en mye brukt og viktig metode for å fremskaffe kunnskap om bestandsstørrelse for laksefisk i elver. Presisjon på gytefisktellinger vil variere ut fra observasjonsforhold, mannskapets erfaring (Orell mfl. 2011) og vassdragets utforming (Orell & Erkinaro 2007). En absolutt forutsetning for undervannsobservasjoner av fisk er at siktforholdene er tilfredsstillende (Gardiner 1984). Erfaringer med telling av gytefisk i elver der antall oppvandrende fisk er kjent fra fiskefeller eller videotelling, tilsier at en normalt ser 80 % eller mer under gode forhold (Skoglund mfl. 2014). Generelt antas det imidlertid at en vil få en større underestimering av bestandene i større vassdrag med mange dype områder og stort vannvolum (Skoglund mfl. 2014). De fleste gytefisktellinger i Norge har blitt gjennomført i mindre og mellomstore vassdrag. Imidlertid finnes det noen unntak som Saltdalselva, Beiarelva, Ranaelva, Røssåga (Kanstad-Hanssen & Lamberg 2013), Vefsna (Holthe mfl. 2019a), Gaula, Orkla (Lamberg 2018), Surna (Johnsen mfl. 2011) og Driva (Bremset mfl. 2012). Det er imidlertid ikke kjent hvor stor andel av gytefisken som har blitt observert i disse store vassdragene.

2.1.1 Beskrivelse av metode

Drivtellinger i elver med det formål å kartlegge gytebestander vil utføres ved at tellerne svømmer/driver nedover elva iført tørr- eller våtdrakter og snorkelutstyr (Vollset mfl. 2014). Stans i tellingene gjøres ved naturlige stoppunkter, som grunne strømnakker eller stilleflytende partier der det ikke står fisk. Tellerne får da muligheten til å notere observasjoner av fisk og diskutere observasjoner seg imellom. For å ha tilfredsstillende oversikt må tellerne holde blikket så langt fram som sikten tillater det, og pendle med hode fra side til side for å søke over en så stor sektor som mulig. For å unngå dobbeltregistreringer er det viktig å kun telle fisk som passeres, og ikke fisk som svømmer foran telleren nedover elva. I større vassdrag er det alltid flere tellere i elva samtidig, og det er derfor viktig at drivtellerne i størst mulig grad svømmer på linje i en mest mulig rett vinkel på elvestrømmen. Ved stopp kan nærliggende tellere samkjøre data for å forsøke å sikre at det ikke er gjennomført dobbelttellinger. Følgebåt er også benyttet i større laksevassdrag som Vefsna (Holthe mfl. 2019a), Driva (Bremset mfl. 2012), Surna (Ugedal mfl. 2014) og Eira (Jensen mfl. 2014). Erfaringene fra disse vassdragene er at følgebåt med lokalkjent mannskap har en betydelig sikkerhetsmessig gevinst (Bremset mfl. 2012), samt at man også kan få høy oppløselighet på data ved at observasjonene stedfestes med GPS. Høy oppløselighet på data er en fordel dersom man ønsker å analysere romlig fordeling av eggdeponering eller fordeling av gytefisk i elvene (Ugedal mfl. 2014, Holthe mfl. 2019a).

2.1.2 Presisjon på estimering av antall

Presisjonen for estimering av mengde laks ved hjelp av drivtelling er undersøkt i flere merkeforsøk. I slike forsøk merkes et kjent antall fisk med ulike merker og gjensynsraten bestemmes under drivtellingen. Mulige feilkilder ved merke/gjensynforsøk er at fisken blir mer synlig på grunn av merket, at den står delvis i skjul slik at merket ikke er synlig, at merket er for lite til å være godt synlig eller at fisken er merket kun på én side. Observasjonssannsynligheten kan dermed både over- og underestimeres ved merke/gjensynforsøk.

For å gjennomføre bestandsestimat ble drivtelling med tre dykkere benyttet i Altaelva i perioden 2009-2011 ved å merke laks under høstfiske med godt synlige ytre merker (Peterson disc tags og radiomerker) (Ugedal mfl. 2010, 2011, 2015). Resultatene fra disse undersøkelsene viste at mindre enn en tredjedel av den merkede laksen ble observert under drivtelling og antallet laks som ble observert i det samme området varierte betydelig mellom påfølgende drivtellinger. Den lave gjensynsraten kan skyldes dårlig sikt og at Altaelva er en stor og til dels en uoversiktlig elv, og at antallet drivtellere var for lavt i henhold til det som anbefales i Norsk Standard for elver at denne størrelsen.

Forsøk med merking-gjensyn i en liten og klar sideelv i Tanavassdraget (Orell mfl. 2011) tyder på at presisjonen på drivtellinger kan være betydelig større enn det som ble funnet i Altaelva. I denne sideelva ble 65-72 % og 81-82 % av radiomerket og videotelt laks observert av henholdsvis uerfarent og erfarent personell. Presisjonen varierte også mellom elveavsnitt. I kulper var nøyaktigheten 75-100 %, mens 43-82 % ble observert i strykområdene. Orell mfl. (2011) konkluderte med at drivtellinger er en god metode for å telle laks i mindre elver med gode siktforhold.

Presisjon på drivtelling har også blitt undersøkt i Lakselva i Finnmark i 2014 og 2016, der henholdsvis 71 og 43 % av radiomerket laks ble observert (Havn mfl. 2014; Uglem mfl. 2017). Fiskene i Lakselva var merket med synlige merker på begge sider, og vannføringen var lavere og siktforholdene var bedre i 2014 enn i 2016. Registreringene ble utført av to drivtellere og presisjonen ville trolig vært bedre dersom flere drivtellere hadde blitt brukt. Det har også blitt utført en metodetest i Skibotnelva i Troms der 22 av 26 (85 %) radiomerkede sjøørret og sjørøye ble observert under drivtelling to og tre dager etter merking (Kanstad Hanssen 2010). Nøyaktigheten ved drivtelling er videre undersøkt i Røssåga i 2009 ved merking av 30 fisk med «Floy-merker» på den ene siden av fisken (Lamberg mfl. 2010). Her ble 13 (43 %) av de merkede fiskene observert av seks drivtellere. En medvirkende årsak til den lave gjensynsraten i både Skibotnelva og Røssåga oppgis å være at fiskene bare var merket på én side (Lamberg mfl. 2010). Merkinggjensynvalidering av drivtelling tyder dermed på at andelen av fisk som observeres kan variere, samt at nøyaktigheten er bedre i mindre og klare elver enn i større elver.

En annen metode for å evaluere nøyaktighet er å sammenligne drivtellingstall med notkast i samme høl. På denne måten unngår man problematikk knyttet til oppdagelsessjanse av merker. Et slikt studie er blitt gjennomført i en rekke vassdrag på Vestlandet (Mahlum mfl. 2019). Dette studiet hadde fokus på å validere i hvor stor grad dykkere klarer å identifisere rømt oppdrettslaks, noe som viste seg å ha en relativ god presisjon. I tillegg viser også studiet at det er meget god sammenheng mellom antall fisk observert i hølen og antall laks fanget i notfiske med strandnot/garn og garn i samme høl (Figur 1). Studiet ble gjennomført av erfarne dykkere fra NORCE, mens notfiske og skjellprøve takning ble gjennomført av Havforskningsinstituttet (HI) i relativt klare små og mellomstore elver.

Drivtellinger er mye brukt for å estimere bestandsstørrelse i elver i andre land. I New Zealand er for eksempel oppdagelsessannsynligheten for storvokst ørret vist å variere mellom 21 og 77 % i elver med klart vann (Palmer & Graybill 1986; Barker 1988; Young & Hayes 2001). I to NINA Rapport 1849 12 kanadiske vassdrag fant Northcote & Wilkie (1963) et godt samsvar mellom resultatene fra visuell fisketelling og påfølgende bruk av rotenon. Tilsvarende fant Dibble (1991) i et vassdrag i Arkansas i USA en klar sammenheng mellom relativ forekomst av fiskearter under fisketellinger og det som senere ble funnet under en påfølgende rotenonbehandling.

2.2 Lysfiske

Lysfiske egner seg godt til bestandsovervåking i mindre, grunne elver med lav vannføring, og vil bli benyttet i de vassdragene hvor forholdene ligger til rette for dette. Lysfiske er benyttet for å registrere mengde gytefisk i blant annet øvre deler av Surna (Johnsen mfl. 2011, Johnsen mfl. 2012b), Bævra (Johnsen mfl. 2012a), Vigda, Skjenaldelva, Snilldalselva og Børsaelva (Solem mfl. 2016; 2019), og Søa og Åelva (Holthe mfl. 2016; 2019b).

2.2.1 Beskrivelse av metode

Lysfiske foregår etter mørkets frambrudd ved at minimum tre personer vader oppover elvestrengen og søker systematisk etter gytefisk ved hjelp av hodelykter og håndholdte, lyssterke lykter. En av tellerne har ansvar for å notere ned alle registreringer av gytefisk. Observert gytefisk blir lettest paralysert ved å konsentrere lys mot fiskens hode. I noen tilfeller vil det være aktuelt å fange flest mulig av observerte gytefisk, mens i andre tilfeller vil bare et utvalg av observerte gytefisk bli fanget for prøvetaking. Ved registrering uten fanging av fisk vil det bare bli notert ned gytefisk som blir passert av tellerrekka. Et større eller mindre utvalg gytefisk blir fanget i store håver. I forbindelse med prøvetaking oppbevares fiskene i håv eller bærebag, mens det blir gjennomført artsbestemmelse, kjønnsbestemmelse, lengdemåling og skjellprøvetaking. Etter prøvetaking blir all antatt villaks og sjøørret gjenutsatt i elva på samme sted som de ble fanget. En kan ved lystelling få meget høy oppløselig på hvor i vassdraget fisken befinner seg ved stedfesting ved hjelp av GPS. Metoden er nærmere beskrevet i Johnsen mfl. (2011) og Næsje mfl. (2013).

2.2.2 Presisjon på estimering av antall

Det foreligger ingen estimater hvor stor andel av gytefisken man klarer å observere på en gitt elvestrekning under lysfiske. Basert på erfaring er dyp, elvas bredde og vertikal sikt ned i vannet de tre viktigste parameterne som påvirker observasjonssannsynlighet gitt at lysfisket legges så tett inntil fiskens gyteperiode som mulig. I så måte vil nøyaktigheten kunne variere med elvas topografi. Gitt at forannevnte kriterier optimaliseres antas nøyaktigheten på lysfisket å være svært god. Lysfiske er velegnet i mindre vassdrag eller vassdragsavsnitt som kan vades over hele bredden og der drivtellinger ikke lar seg gjennomføre på en god måte.

2.3 Videoovervåkning

Videoovervåkning kan gi mye informasjon om laksebestandene i et vassdrag. Tilsvarende de andre metodene kan videotelling under egnede forhold gi informasjon av antall fisk som går opp i elvene. En av fordelene med video er at en kan estimere oppgang av fisk forbi tellepunktet før eventuell fangst, samt tidspunkt for oppvandring. En annen fordel med videoovervåkning er at hver fisk kan studeres på stillbilder, og en har derfor mere tid til å vurdere art, kjønn, størrelse og eventuelt oppdrettskarakterer på fiskene en har bilde av, forutsatt at siktforholdene og bildekvaliteten er tilstrekkelig god. Gjennomgang av video fra slik overvåkning og er ofte ressurskrevende, både med tanke på tidsbruk og kostnad, da det er en forutsetning at erfarent personell analyserer videomaterialet.

2.3.1 Beskrivelse av metode

Prinsippet for videoovervåking av oppvandrende laksefisk baseres på at fisk som passerer et punkt filmes enten gjennom et kontinuerlig opptak eller av en opptakssekvens som utløses av en sensor (mekanisk eller optisk). Valg av type overvåkingssystem vil derfor måtte tilpasses de ulike overvåkingslokalitetene, og kan grovt sett deles i 1) overvåking i fisketrapper og 2) overvåking av hele elvetverrsnitt.

Det benyttes kamera som leverer SD-video (standard PAL oppløsning, 720x576 pixler) som gir en reell oppløsning på over 550 TV-linjer. Kameraene har et synsfelt under vann på ca. 70 grader. For å sikre tilfredsstillende opptak når det er mørkt, benyttes kunstig lys (monokromatisk lys NINA Rapport 1849 14 eller IR). Videosignalene fra kameraene lagres på en harddisk-videoopptaker i time-lapse modus. Systemet er oppsatt med doble opptaksenheter for å sikre opptakene dersom en videoopptaker svikter. Bilderaten som benyttes under kontinuerlige opptak varierer mellom to til fire bilder per sekund. I fisketrapper brukes i tillegg en sensor til å utløse en videosekvens med bilderate på 50 bilder per sekund når en fisk passerer.

I fisketrapper benyttes som regel ett eller to kamera som er koblet til en sensor/utløser i en kalv som fisken må passere gjennom, og kameraet står normalt om lag 70 cm fra fisken. I åpne tverrsnitt benyttes det systemer med flere kameraer (fire, åtte eller 12 kameraer) avhengig av tverrsnittets bredde og siktforholdene i elva. Avstanden mellom videokamera i åpne tverrsnitt varierer fra 1,2 til 2,5 meter, og tilpasses slik at ett kamera ser det neste kameraet i rekken (Svenning mfl. 2015).

2.3.2 Presisjon på estimering av antall

Videoovervåkning er en mye brukt metode til overvåking av fisk i elver, men metoden er i liten grad validert. Orell mfl. (2011) observerte imidlertid i et videosystem nederst i elva samtlige av 18 radiomerkede fisk som vandret ut av en liten og klar sideelv i Tanavassdraget. Ytterligere valideringstester med bruk av radiomerket fisk er så vidt oss kjent ikke publisert, men det antas er metoden er nøyaktig under gode forhold med god sikt og tilstrekkelig lys, og om et tilstrekkelig antall kamera benyttes. Det er behov for ytterligere validering av metoden, spesielt i tilfeller hvor kamera brukes til å telle et tverrsnitt av elvebunnen, samt i forhold til hvordan sikt og vannføring kan bidra til liknende utfordringer som for drivtelling og om fisk kan vandre opp og ned forbi tverrsnittet flere ganger.

2.4 Rømt oppdrettsfisk

Forekomst av rømt oppdrettsfisk vil også bli rapportert for elvene som inngår i overvåkningen. Rømt oppdrettslaks vil bli forsøkt skilt fra villaks ut fra morfologiske karakterer som kroppsfasong, pigmentering, finneslitasje og andre karakterer som er typiske for rømt oppdrettsfisk under drivtellinger, lysfiske og ved videoovervåkning. I mange tilfeller vil det likevel ikke være mulig å identifisere oppdrettslaks basert på utseende, spesielt for laks som har rømt tidlig i oppdrettssyklusen. Flergangsgytere har også ofte skader som kan forveksles med skader hos oppdrettslaks. Rømt oppdrettslaks har erfaringsmessig en annen atferd enn villaks, og som ofte bidrar til at oppdrettslaks skiller seg ut når den opptrer i større grupper med villaks. For eksempel opptrer oppdrettslaks mer urolig, og vil i mindre grad søke skjul enn villaks når den påtreffes i elven. Under drivtellinger får en imidlertid ikke alltid sett enkeltfisk lenge nok til å avgjøre om det er villaks eller oppdrettslaks. Ved usikkerhet om fisken er oppdrettsfisk eller villfisk, defineres den som villfisk. Andelen rømt oppdrettslaks som fremkommer ved gytefisktellingene vil derfor i mange tilfeller være underestimert i forhold til det faktiske innslaget av rømt oppdrettslaks i elva. Erfaringsmessig vil en sjelden feilbestemme villaks som rømt oppdrettslaks (Skoglund mfl. 2014).

Det er gjennomført en metodetest for å validere presisjonen i å identifisere oppdrettslaks under drivtelling (Mahlum mfl. 2019, også beskrevet over). Denne viser at relativt god overenstemmelse mellom andel oppdrettslaks observert i notkast og drivtelling (Figur 2). Dette studiet ble derimot gjennomført av erfarne dykkere i middels til gode observasjonsforhold, og hvordan denne presisjonen varierer med erfaring og observasjonsforhold er derfor uvisst. I tillegg ble det i dette studiet rapportert data fra uttak av oppdrettsfisk ved bruk av harpun i en rekke vassdrag. Kun én av 182 individer identifiserte som oppdrettslaks ble feil klassifisert (dvs. én villaks ble klassifisert som oppdrettslaks). Dette viser at det generelt sett er lite sannsynlig å overestimere antall oppdrettslaks basert på feilklassifisering.

Et mindre, tilsvarende studie ble tidligere utført i tre elver i Troms/Finnmark, der all oppdrettslaks ble korrekt kategorisert i to elver, men presisjonen var lavere i den tredje elva (Svenning mfl. 2015).

Det er også ukjent hvordan presisjonen på beregninger av innslag av rømt oppdrettsfisk varierer mellom ulike metoder. En av fordelene med lysfiske er at en i mange tilfeller kan komme tettere på fisken og kan observere den i lengre tid, samt at en kan ta skjellprøver for analyser av vekstmønster og genetisk opphav. Identifisering fra video er avhengige av bildekvalitet mm, men har en fordel ved at fiskene kan sjekkes om igjen, og at bestemmelsene dermed er repeterbare. Variasjonen i nøyaktighet mellom de ulike metodene understreker av det er behov for å fokusere på harmonisering, metodeoptimalisering og kvalitetssikring.

Forekomst av rømt oppdrettslaks i elver registrert i drivtellinger, samt ved andre registreringsmetoder (skjellprøver fra sportsfiske, høstfiske og stamfiske) blir fulgt opp i et eget nasjonalt overvåkingsprogram (Glover mfl. 2019).

2.5 Tidspunkt for gjennomføring

Sannsynligheten for å få en god gytefisktelling vil avhenge av tidspunktet for gjennomføring. Dette synes å være spesielt viktig i vassdrag hvor fisk oppholder seg i innsjøer før og etter gyting. Erfaringsmessig er det viktig å gjennomføre tellingen etter innsiget av anadromfisk og før hovedgytingen er ferdig, slik at fisken ikke har sluppet seg ned i sjøen eller i innsjøer etter gyting. Ettersom sjøørreten vanligvis gyter tidligere enn laksen, kan det i noen tilfeller være vanskelig å få til drivtellinger som fanger opp begge artene. Dette betyr i praksis at det i noen vassdrag er vanskelig å gjennomføre en god gytefisktelling både for laks og sjøørret på samme tidspunkt. Erfaringsmessig bruker ofte sjøørreten å være på gyteområdene i en kortere periode enn laksen, og det er derfor ofte et kortere tidsvindu for å fange opp gytende sjøørret på tellinger. Tidspunktet for gjennomføring av tellinger er i stor grad styrt av vannførings- og siktforhold i elvene, og ofte er det kun noen få dager tilgjengelig med egnete forhold for å gjennomføre tellinger om høsten. I enkelte vassdrag er det også ulike forhold som pålegg om minstevannføring eller breavsmelting som setter begrensinger for hvor tidlig tellinger kan utføres. I noen tilfeller vil det derfor være nødvendig å prioritere tidspunkt for tellinger for å sikre best mulig data for en av artene, noe som i praksis tilsier at viktige sjøørretvassdrag bør prioriteres tidlig i sesongen.

2.6 Kvalitetssikring

2.6.1 Generelt om kvalitetssikring

Kvaliteten på data fra både drivtellinger, lysfiske og videoovervåking vil variere som følge av en rekke forhold. For eksempel vil tellingene være sterkt avhengig av observasjonsforhold, som ofte vil variere betydelig mellom vassdrag og over tid, samtidig som det ofte vil være lettere å observere alle/en større del av gytebestanden i små elver med få skjuleplasser enn i store vassdrag med store høler og loner. For hver av tellingene er det foretatt en kvalitetsvurdering hvor kvaliteten blir vurdert på en skala fra 1-4, der 1 angir best kvalitet og 4 angir dårligst kvalitet. Kvalitetsvurderingene beskriver både fysiske forhold som sikt og observasjonsforhold og vassdragets kompleksitet, når tellingene er utført i forhold til gytetidspunkt til henholdsvis laks og sjøaure i vassdraget, samt en totalvurdering om hvor godt dataene beskriver bestandsstørrelse. Følgende kvalitetselementer blir vurdert:

• Sikt og observasjonsforhold:
• 1: svært gode,
• 2: gode,
• 3: middels,
• 4: dårlig
• Utfordringer med å identifisere fisk som følge av store vannvolum (dype høler/loner) eller store fisketettheter:
• 1: lite utfordrende,
• 2: mindre utfordrende,
• 3: stedvis utfordrende,
• 4: svært utfordrende
• Laks -Utførelse i forhold til gytetidspunkt:
• 1: innenfor gyteperioden og mesteparten av fisken er på gyteområdene,
• 2: innenfor gyteperioden eller tidspunkt da mesteparten av bestanden er på elva, men enkelte er utgytt eller står i oppholdshøler,
• 3: noe før eller etter, deler av bestanden er utgytt eller og kan ha forlatt elva eller ikke kommet enda,
• 4: tidlig/sent, sannsynlig at en betydelig andel av bestanden ikke er på elva
• Laks- Total kvalitetsvurdering for hvor godt egnet dataene er for å beskrive bestandsstørrelse:
• 1-svært god,
• 2-god,
• 3-middels,
• 4-dårlig
• Sjøørret -Utførelse i forhold til gytetidspunkt:
• 1: innenfor gyteperioden og mesteparten av fisken er på gyteområdene,
• 2: innenfor gyteperioden eller tidspunkt da mesteparten av bestanden er på elva, men enkelte er utgytt eller står i oppholdshøler,
• 3: noe før eller etter, deler av bestanden er utgytt eller og kan forlatt elva eller ikke kommet enda,
• 4: tidlig/sent, sannsynlig at en betydelig andel av bestanden ikke er på elva
• Sjøørret - total kvalitetsvurdering for hvor godt egnet dataene er for å beskrive bestandsstørrelse:
• 1-svært god,
• 2-god,
• 3-middels,

I tillegg gis det en totalvurdering av antatt observasjonssannsynlighet for laks og sjøørret i prosent for hvert vassdrag. Samlet gir kvalitetsvurderingen et grunnlag for å vurdere usikkerheter i tellingene, og hvilke faktorer som kan bidra til å påvirke presisjonene i datagrunnlaget.